overkommelig

Jeg kjøper sjeldent ting på nettet. Min første bestilling etter jeg hadde blitt 18 år var på hm.no/shop og jeg brukte 600 kr, og var nervøs i 14 dager for at de hadde trukket alle pengene fra kortet mitt, eller at varen ikke ville komme. Kanskje de hadde lurt meg. Eller så hadde pakken forsvunnet i posten. Og sist, men ikke minst: Se at pakken KOM, men hva hjalp det om det jeg hadde bestilt ikke passet?!

 

Jeg er kjøpesenterkvinnen. De fleste synes det er grusomt å travle rundt på digre handlesenter for å finne 1 singlet. Jeg nyter det.

Prøverom, kriker og kroker, salgsstativ, lange køer er da en del av livet.

Da jeg var i Trondheim sist, og så på kvinnfolkene som sprang hyllemellom blandt Bher og dongeribukser, måtte jeg smile: NÅ koser jeg meg, tenkte jeg da.

 

De fleste liker å sitte hjemme i stua og kjøpe en ny garderobe ved å trykke på taster. Jeg synes det er best å prøve, og VITE at jeg får varen med meg hjem. Så lenge jeg ikke legger igjen posene på sentertoalettene da, noe som har skjedd utallige ganger.

 

Men det hindrer meg ikke i å se på det som finns på nettet.

Det gjør jeg støtt og stadig. Det har nesten blitt en hobby. (Jeg kaller ikke shopping fritidsproblem)

 

At det går så langt at jeg faktisk trykker BESTILL mens jeg sitter på nettet, er mer sjeldent.

MEN: her om dagen fant jeg AKKURAT et slik skopar jeg har lett etter i ALLE landets kjøpesentre. (En liten overdrivelse, men det føles da slik, om intet mindre)

 

Jeg viste støvlettene til Monica.

 

-Skal jeg kjøpe dem, spurte jeg Monica.

-Nei, hun ristet på hodet. Du trenger dem ikke.

-Ok. Jeg kjøper dem likevel.

 

 

 

Jeg har jo ikke sko, vettu

 

 

Monica liker å holde orden på økonomien min. Men jeg er i trassalderen og river meg løs. Mine penger er mine penger, og min ruinert økonomi er dog mitt eget valg. Det er kun meg selv som har ført meg dit. Med denne tankegangen innprentet i hodet trykte jeg BESTILL.

 

Nå skal jeg gå på postenog hente mine støveletter i falsk skinn og høyt skaft fra jallabutikken Skopunkten.

Dersom de er for små gråter jeg.

OK; de beste tingene i livet er ikke ting.

Og det beste i livet er gratis.

 

Men... ta poenget.

I alle fall for de som kan fagspråket: : 

Jeg gråter heller i et par Manalo Blahnik enn i et par Duffy, for å si det sånn.

Den dag det skjer, er det i såfall gledestårer.

I dag har jeg hatt en Benedicte-er-flink-dag.

Jeg har nesten ikke vært på facebook under undervisningen. (Jeg glemte macladeren hjemme)
Jeg har nesten fulgt med i timen. (Fordi jeg glemte macladeren hjemme)
Jeg har spilt volleyballkamp i skjørt. (Fordi sport ikke kan hindre stil. + at kampen kom brått på) (Ja, vi tapte) )
Jeg har ikke ovskredet fartsgrensene. (Fordi det var så glatt at jeg holdt på å kræsje)
Jeg har dratt på overraskelses besøk til Karl. (Fordi jeg er ikke hadde sett han på alt for mange dager og savnet han fælt)
Jeg har vasket hos Karl. (Fordi jeg ikke taklet mer rot)
Jeg har laget middag til Karl. (Fordi jeg var sulten)
Jeg har kjøpt tekoker til hybelen til Karl. (Fordi jeg har klaget i 6 måneder på at han ikke har tekoker)
Jeg har lest på prøve. (Fordi jeg vil få gode karakterer)
Jeg har smilt til billettdama i billettluka. (Fordi jeg prøvde å komme meg igjennom uten billett.)

Vel, dagen har vel egentlig gått ut på å være snill med meg selv for å gjøre meg selv fornøyd.
Og det har da funket til en viss grad.

Jeg har bestemt meg for å sette opp budsjett til Oslo til høsten, da jeg må leve på studielån.