Tru.

I det siste har eg sunge på ein sang. Ei sang som får meg til å tenkje og synge, bli glad og filosoferande.


For alltid trofast av Thomas Wilhelmsen


1.vers
Hør, den rungende sang
hvor engler tar del i å gi Gud all ære
Stor er hans trofasthet
slik som han har vært, vil han for alltid være

Refreng
Jeg vet du vil føre meg gjennom,
du har alt det jeg trenger på veien
mot mitt hjem i himmelen

Din godhet og nåde vil vare,
aldri står jeg alene i livet
Din trofasthet vil bestå!

For alltid trofast
For alltid trofast
For alltid trofast

2.vers
Før jeg en dag ble til
så kjente du meg og alle mine dager
Hvor utrolig du er
Selv ved livets slutt, vet jeg min redning lever

Bridge



Sangen får meg til å tenkje på det å vere tru. Å gjere det ein seier ein skal gjere. Vi mennesker sårar kvarandre lett, og vi unnskulder oss med at vi berre er menneske. Vi greier kanskje ikkje alltid å gjere det vi seier, halde det vi lover, stå for det vi har sagt. Då er det godt å vete at vi har noko som er større.
Gud er for meg det styrste og mest dyrebare eg har, nett fordi han er trufast. Han svikter med aldri, forlet meg aldri, og vil vere hjå meg uavhengig av følelser, tid og stad. Det er sterkt. Og det er å vere trufast.

Så skal eg prøve å vere så trufast mot vener og forlovede og medmenneske som eg overhode greier. Eg opplever i alle fall sjølv å ha trufasthet. Då må eg greie å bringe det vidare. Litt i alle fall.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits