Den usynlige

Eg har nett lest den finaste, eller, beste artikkelen eg nokon gong har lest.

Dagbladet-journalist Bernt Jakob Oksnes vant den store journalistprisen for artikkelen "Den usynlige", (Publisert i Magasinet) og eg tenkte "Då må det vel vere verdt å lese den." Vel, det var så absolutt verdt det. Eg sit med æresfrykt: at ein kan skrive noko så bra. Vere sånn ein journalist. Ha slik eit språk og pågang for å skape ei historie.

Artikkelen handler om Jan Erik Fosshaug, ein mann som ingen kjente som døydde i Oslo av hjartestopp på sykkelen sin i fjor haust. Og korleis Dagbladet Magasinet leiter etter historia til denne mannen som ingen kjente. Som ikkje hadde nokon familie etter seg eller venner. I dagens 2010.

Eg las "Natt og Dag," ei avis som blir gitt ut her i Oslo, og det einaste lesbare i den avisa var NTNU sin annonse for å finne nye genier: "For 20 år siden satt Mark Zuckerberg og lekte med lego. Uten venner." Då smila eg litt. Også blei litt lei meg.

Einsam. Det er mange rundt oss som er det. I store byar. Og på små tettstader. Nokon seier at dei kan gå månadsvis langs gatene i Oslo og passere tusenvis av menneske uten å møte eit einaste ansikt med blikkontakt. Eg føler Oslo er vennleg. For min del har eg sett fleire smil i denne byen enn Fræna byr på. Og folka på Rema 1000 som spør meg korleis dagen min har vore, minner meg ikkje om det bilete som mange teikner av hovudstaden vår. Men vi er forskjellege. Nokon gonger tenkjer eg at dei einsame kan litt for det sjølv. Men det er ein for enkel og slem konklusjon. Men det er mykje som er opp til oss sjølve.






Den dagen Rema 1000-folka slutter å spørre meg korleis dagen min har vore, kan eg heller byrje å spørre dei. Makta ligg hjå oss. Det er berre å smile. Eller å opne munnen.

 

Utdrag frå "Den usynlige" av Bernt Jakob Oksnes:

"Ingen vet hvem Jan Erik Fosshaug er, ingen vet hvordan han feiret sin siste bursdag, 22. august. Samfunnet har visket ham ut. Selv ikke på Joker-butikken som ligger 12 meter fra huset hans i Nordkappgata, har de hørt om noen Jan Erik.

Var det aldri noen som så ham sykle ned Torshov-gatene en vinterkveld, eller om somrene i den fineste T-skjorten han hadde? Var det aldri noen som la merke til ham der han tråklet Sandakerveien, opp Åsengata, inn Lammers gate, inn til høyre der, ved blomsterhandelen? Møtte han aldri noens blikk, fantes det ikke en sjel som en tirsdag i fjor en gang sa hei til ham på Joker-butikken? Gråt han av sinne, eller smilte han noen gang inni seg? Kunne han smake på den søte lykkefølelsen en aprildag, og lengtet han, i sitt stille sinn, etter en omfavnelse? Hadde han noen drømmer igjen? Lå han hjemme og så i taket og ventet på noen som skulle komme? Ringte det på døra hans, en loddselger eller en fra TV-aksjonen i det minste eller noen som bare ville bli venner med ham? Eller fikk han det han ønsket seg til jul i forfjor?

Vi vet ikke. Det er ingen som vet. Det er som å spørre; Alle de ensomme menneskene, hvor kommer de fra? Hvor hører de hjemme?

Vi vet ikke. Det eneste vi vet, er at klokkene ikke stoppet for ham da han døde."

 

Heile artikkelen kan lesas HER.

2 kommentarer

Katta

05.11.2010 kl.17:13

hmm. den skal jeg lese trur jeg

Marte

07.11.2010 kl.21:33

Høres veldig trist ut. Jeg tenker at om en ikke vet hvordan det er å være ensom, så skal ikke være så rask med å dømme. Ja, mye er opp til oss selv, vi må selv gjøre noe for at det skal skje noe med situasjonen vår, men det er ikke alltid det er så enkelt. Av og til snur folk ryggen til deg eller avviser deg, uten at du kan forklare hvorfor. For slik er det, alle har som mål å tenke først og fremst på seg selv, det er helt ubevisst, og dermed blir det noen som faller utenfor. Og de som faller utenfor blir jo ensom, mesteparten av tiden helt ufrivillig. Selv om de helt sikkert prøver å komme seg inn igjen. Så at det stod noe om at han var tilbakestående, så det har nok litt med saken å gjøre. Det står også at han var veldig snill, men dum snill, han ville sikkert gjerne ha venner, så han gjorde det han trodde var bra. Han drakk til og med alkohol for å prøve å passe inn. Men endte opp med å utnyttet. Hadde noen brydd seg nok, hadde han ikke forblitt ensom. Så jeg må bare si at jeg syns inderlig synd på den mannen, som tydelig ble sviktet av alle rundt ham.

Skriv en ny kommentar

hits