Write it down

 

I desse dager er det skrivekurs på skulen. Å kor eg koser meg.  Tre dager til ende med bokstavleiker og skriving og skriveeksperiment. Kurshalder Dag Rønningen seier eg må fortsette med nynorsken, "ljos framtid," sa han, og det skal eg. Men i går skreiv eg ei lita novelle på kurset som skulle innehalde fire bolker med fire forskjellege synsvinklar. Det var godt å berre vere hjå tastaturet igjen, i timesvis og skrive side opp og side ned med tanker som ikkje treng å bety noko som helst. Det er lenge sia eg har skreve noveller. Og eg er ute av trening. Men eg kjem tilbake. Ein dag.


 Greenish

 

Du ligger i sofaen. Den grønne sofaen. Sofaen som lukter skumgummi og øl. Svimmel. Dunkende. Hodet er laget av bly, taket er laget av kopper, mennesket holdes så vidt i live med steinhjerte. Det er lang vei til alt. Lang vei til kjøleskapet. Lang vei til ibux. Lang vei til trøst. Kort veit til bitterhet. Du venter. Du har ventet. Men det er ikke over. Ventingen har ikke tatt stoppet, sorgen har ikke mistet taket, sinnet har ikke kjølt seg ned, men flaskene, flaskene er tomme, bare en skvett igjen av flytende håp er alt som finnes i den lille leiligheten, håpet fløt ut av blodårene og med kalenderårene og du venter. Klokketikk. Kalenderen som før hadde levd sitt eget liv var livløs. Du vil spørre deg selv om når folk skal begynne å bry seg. Ringe. Møte opp. Unnskylde seg. Banke på døra. Men munnen er tom. Og tørr. Like tom som leiligheten. Og like tørr som du kunne tenkt deg å være. Mislykka mann. Du har i alle fall en grønn sofa.

 

Hun løper så fort hælene kan tåle, hun løper egentlig fortere og med mer stressende trinn enn noen hæler kan bære en kvinne på førtifire år som veide 112 kg i 1987, det var første og siste gang hun gikk på vekta, hun lever i fornektelse. Men hun lever i tro for at hun kan nå toget. Bakken dundrer under henne, svetten siler fra hodebunnen og andpusten tviholder hun på veska som om det var det kjæreste hun eide, forbi bussholdeplassen med de narkomane, forbi Narvesen og lukten av donuts til 18 kr, hun er sulten, magen skriker, for å ikke snakke om den tørre munnen som gisper etter vann, hun ramler gjennom gågate tunellen og opp den lille skråningen mot togstasjonen som kan minne om Mount Everest, 11.57 kunne hun skimte langt fremme, eller var det 11.59, kroppen var en karusell som gjorde henne kvalm, føttene svikter, føttene svikter rakk hun å tenke før kroppen kollapset et sted mellom kl 11.57 og 11.59 en grønn mandags formiddag.

 

Vi beklager å måtte meddele at det planlagte møtet vi hadde hos dem mandag 14.septemer 2011 måtte utsettes på grunn av sykemelding hos en av våre ansatte. Håper dette ikke har ført til ubeleiligheter for deg og dines hverdag.

Har du spørsmål vedrørende din sak, oppfordrer vi deg til å oppsøke våre hjemmesider under spørsmål/svar for å se dine rettigheter. På våre nettsider kan du enkelt kontakte oss pr e-post som behandles fortløpende over 3-4 virkedager.

Skriftlige henvisninger som allerede vi allerede har forklart i databasen vår vil ikke bli besvart pr e-post.


Mvh Pål Høgseth, 20.september.2011

 

Det er 14.september igjen, 365 dager siden avtalen ikke ble holdt, 359 dager siden Mona falt sammen og Sveinung ble liggende. Mona våknet opp i hvite laken, Sveinung sovnet i grønn cordfløyel. På noen sekunder skiftet Mona og Sveinung rolle, på en brøkdelssekund var det hun som ble pasient, en pasient som sviktet sin klient fordi hun hadde skulket gymtimene siden våren 1987. Hun skulket aldri arbeid eller pliktene sine. Sveinung sviktet som sønn. Som arbeider. Som elev. Student. Som pasient var han bitter. Over klienter som aldri holdt ord. Selv når de hadde sagt de skulle komme. Finne en løsning. ?Det er håp for alle? hadde de sagt. Han var oppgitt over uoversiktlige nettsteder. Tomme flasker. Tom konto. Men mest av alt en sofa som var tom i den andre enden. Det hadde vært plass til en på 200 kg om det var det som måtte til.
Det kommer de til å finne ut om tre til fire virkedager. Da vil Mona rekke toget. Og Sveinung vil ha satt seg opp. Men frem til da må de greie seg selv. Historien stopper her.

 

 

Én kommentar

Camilla Albertine

30.08.2011 kl.15:00

Du altså! Wow.

Skriv en ny kommentar

hits